Ja, jeg er høysensitiv!

PSYKOLOG, MOTIVATOR OG FOREDRAGSHOLDER TROND HAUKEDAL forteller her litt av hva det vil si å være høysensitiv!

Høysensitivitet :

Omtrent hvert femte menneske / nesten 1 mill. nordmenn er født med et karaktertrekk som gjør dem ekstra sensitive og mottakelige overfor stemninger, atmosfære, andres humør, lyd, lys og lukter. Dette er estetikerne som med sin følsomhet har naturlig omsorgsevne og evne til empati – dersom omgivelsene verdsetter dem, og gir dem handlingsrom og tid. Men det moderne samfunnet har høyt tempo og mangler ”menneskekunnskap”. Slik står de høysensitive i fare for å bli en belastning for samfunnet – istedenfor å være en enorm ressurs…

• De kan reagere 3-5 ganger sterkere på andres humør, kroppsspråk og stemmebruk. De er tilsvarende følsomme for andres energi, stemningsleie og følelser.

• De fleste reagerer sterkere på lyder, lys og lukter. Noen er svært sensitive på tøy og stoffer mot huden. • Man kan altså bli gladere enn de fleste – og mer lei seg enn de fleste. Man har således en større og mer dynamisk følelsesskala enn normalpopulasjonen.

• De er mer empatiske og omsorgsfulle og har større evne til å lese hvordan andre mennesker har det og hva de trenger.

• I en verden av ”støy” kan de bli bombardert med stimuli og inntrykk – og bli overveldet. Denne ”metningsreaksjonen” gjør at de trenger tid til å bli bearbeidet, balansert og på nytt mottakelig for inntrykk. Høysensitive trenger derfor normalt en god del ”alenetid”.

• Høysensitive er veldig verdiorienterte og analyserer og kan reagere på ting på et dypere plan. Dette gjør dem mer kreative og gir i mange tilfeller evne til å uttrykke ting på et høyt kunstnerisk plan og nivå. Høysensitivitet er ”kunstner-genet” – og du kan regne med at de aller fleste malere, musikere, forfattere, og andre utøvende kunstnere på høyt nivå er høysensitive

• En høysensitiv som er ikke er i balanse / har mange ikke-sorterte inntrykk og opplevelser i seg – kan være veldig sårbar for krav, kritikk, press og stress.

Kanskje du er høysensitiv?

● Er du et menneske som så lenge du kan huske har følt deg litt annerledes?

● Som har merket at du reagerer sterkere på ting, er mer følsom for stemninger og atmosfære rundt deg?

● Oppfatter du mer av det som skjer i situasjoner, for eksempel hvordan folk «føler» og hvordan de har det?

● Ser du forbi og bak ordene og falske smil, og har en indre fornemmelse av at det ikke er dette som menes?

● Eller har du knyttet deg spesielt sterkt til en person som du følte så deg, forsto deg og ville deg godt – enten det var en av foreldrene dine, en venn, lærer eller nabo?

● Har du et rikt indre liv?

● Har du brukt tid, følelser og tanker på å forstå, se sammenhenger eller vurdere og analysere på et dypere plan?

● Er du mer verdiorientert, og i utgangspunktet mer «ordentlig» enn de fleste – og derfor bekymret og fortvilet over all urettferdighet i verden?

● Har du tenkt at det har vært noe galt med deg og at de andre er «normale»?

● Reagerer du kraftigere enn andre i enkelte situasjoner og ser etterpå at din opplevelse var riktig, men styrken og kraften i din reaksjon var noe i overkant og dermed ble du sårbar og lei deg?

Da er du sannsynligvis høysensitiv.

Jeg velger å være åpen……

….ikke fordi jeg trenger sympati eller for at jeg skal være så tøff å stå fram, men rett og slett for å få litt ro i sjela, og å dele litt av mine opplevelser av å være høysensitiv! Jeg håper og tror at det kan gjøre meg godt på sikt, samt være med på å reparere meg litt her og nå! Jeg har nemlig lenge følt at jeg får forklarings problemer i forbindelse med denne høysensitiviteten, og jeg ønsker bare å bli respektert for den jeg er! Jeg er liten, sårbar og utrolig usikker, men jeg er også sterk, uredd og forbanna god! Bare spør mannen min <3

Ja, jeg er høysensitiv, og det medfører at jeg faller helt sammen i perioder. Ikke det at det å falle i depresjoner er synonymt med det å være høysensitiv, men en forklaring på at jeg ikke helt har funnet «verktøyene» som skal til for å ikke ramle så langt ned. Med de riktige verktøyene så trenger det ikke føles så skamfullt, så utrolig utmattende, så nedverdigende og så fryktelig trist! Jeg har ihvertfall troa på det! Men det må øving til!

Jeg er nå på vei opp igjen etter en slik periode. Jeg er så engasjert som menneske, og klarer ikke å å»skru av» før det er for sent. Har ikke helt lært med det enda, da jeg ikke var klar over at jeg hadde dette karaktertrekket før i en alder av 45 år. Det er ikke lett å forklare dette i korte trekk, men gir det et forsøk. Og jeg må jo bruke meg selv i hovedrollen, da det er stor forskjell på de 15-20 % av befolkningen som innehar dette karaktertrekket, og like mange menn som kvinner. Det jeg kjenner meg godt igjen i er det skjøre nervesystemet som ligger i det å være høysensitiv, og de som er kommet lengst i forskningen sier at som høysensitiv så blir det meste i livet forsterket, både på godt og vondt! Når en som er høysensitiv kan «kjenne» på ting alt fra 3 til 5 ganger sterkere enn de som ikke er det, så sier vel det endel.

NAV-skandalen bl.a. er en av de tingene som har opprørt meg sterkt den siste tiden, og har vært med på å sette meg ut, samt andre ting som skjer her i landet (og utenfor). Jeg blir altså så sint på hvordan et system som skal hjelpe folk som har kommet i uheldige situasjoner som de ikke har bedt om engang, blir behandlet så arrogant og dårlig! Dette kunne jeg har pratet lenge om, men velger og ikke gjøre det nå. Og som i livet til de fleste, så hender det at utfordringene blir litt for store! Dette har satt meg i en dyp depresjon, men jeg er på vei opp igjen! Neste uke skal jeg få profesjonell hjelp, og skal dele alt det som jeg har i meg, og det er både skummelt, men også litt befriende. Det er viktig for meg å ha en å prate med som kjenner til det å være høysensitiv, hvis ikke så er det ikke så mye hjelp å få har jeg erfart! Dit jeg skal nå har de både kompetanse og kjenner til dette karaktertrekket, så håper virkelig at det kan være til hjelp!

I slike depressive perioden velger jeg og ikke se på nyheter, jeg prøver å sysle med ting som gir meg glede, jeg isolerer meg fra omverdenen for å skåne meg selv så jeg slipper å forklare meg, jeg blir ikke med på ting, jeg drikker ikke alkohol, jeg sover mye, er ukonsentrert, klarer ikke å være glad, bare nedstemt og gråter for det minste lille. Jeg lever i en vond boble føles det ut som. Jeg har lært meg å si til meg selv at dette går over, at det er følelsene mine som «tuller» med meg! Jeg vet det går over, jeg har bare tøyd strikken for langt! Og jeg øver på å akseptere at det skjer innimellom, selv om det er veldig skamfullt enda. «Ei dame på 50 som ikke klarer å holde styr på seg sjøl, liksom? Er det mulig?» Ja, i aller høyeste grad, det er det!

Det er ofte, og dessverre, kriser som må til for å få til forandring. Ikke alltid, men ofte! Jeg prøver alt jeg kan å ta lærdom av slike ting, for da blir disse nedturene mer akseptable og normale. Jeg er også så utrolig takknemlig og virkelig glad for at jeg har en mann som prøver å forstå, sette seg inn i og hjelpe så godt han kan. Hans tålmodige vesen og det at han bare er der, selv om vi ikke trenger å prate om det hele tiden, hjelper stort. Jeg har ofte vært alene om disse tingene tidligere, men har lært meg å tørre å vise sårbarhet, nettopp fordi han har vært der og ikke gitt opp! Han har hørt på meg, det samme «oppgulpet» igjen og igjen, opplevd det sinne som er inni meg og som jeg selv har blitt litt overrasket over at jeg har. Men han har vært der! Tålmodig, og akseptert at jeg har disse sidene også. Og jeg er så evig takknemlig for det! <3

Jeg husker jeg ble så forundret av mine følelser over at Ari Behns bortgang. En fyr jeg ikke kjente personlig, men som de fleste bare gjennom mediene. Det er ikke så lenge siden jeg var på en utstilling hvor hans og et par andre sine bilder var utstilt. Det var så merkelig den sorgen jeg kjente på da denne nyheten kom. Jeg husker bare det veltet innover meg som en kvalmende bølge, og plutselig satt jeg og gråt. Ikke det, det er jo fryktelig tragisk og ikke minst for ungene hans! Men jeg tror ikke alle liv kan reddes. For noen er det et helvete på jord, og det er vel så viktig å akseptere det også, selv om det er fryktelig vanskelig!

Jeg har ofte så ufattelig mye på hjertet, og så mye som surrer og går oppi hue, nesten hele tiden. Jeg har ikke tenkt til å dele det, og ihvertfall ikke nå som jeg er i en healing prosess. Men ønsket om å dele dette har ligget i meg en stund. Dele en av mine mange dårlige opplevelser i forhold til det å være høysensistiv, som kanskje ikke behøvde å ha blitt, eller føltes så ekstremt vanskelig og skamfullt, hvis jeg hadde visst om dette tidligere i livet! Målet mitt er at andre også skal få opp øynene for dette karaktertrekket, og at de som kjenner seg igjen, eller kjenner noen som kan være det, finner verktøyene så fort de kan slik at de kanskje slipper disse veldig dype dalene. Vi trenger kontraster i livet, det mener jeg er veldig viktig, men ikke la seg dra lenger ned enn nødvendig. Og for de fleste, så finnes det hjelp for det. Om noen der ute skulle ønske å sjekke ut mer om hva dette er så er det bare å søke «høysensistiv»på google. Elaine Aron er vel den som er mest kjent innefor forskningen på dette! Det er også en film premiere i disse dager som omhandler det å være i et forhold, eller nær en som er høysensitiv, og utfordringene og gledene det medfører. Det er ihverfall en fim jeg skal se!

Dette innlegget omhandler utfordringene mine i forhold til dette karaktertrekket, men karaktertrekket rommer så mye mer. Også av det gode, og det er viktig å fra frem! Som nevnt tidligere så kjenner vi på ting 3-5 ganger mer enn de som ikke er høysensitive, og det gjelder jo selvfølgelig gode ting også! Så min jobb er å øve på å se det med nye øyne, finne verktøyene som skal til for å slippe de dypeste dalene, og rett og slett akseptere at sånn er jeg!

Takk for oppmerksomheten!