Gjenkjennelig?

INTROVERT: – Vi vet ingenting om hvordan livet blir etter coronaen, men et hyggelig biprodukt kan være økt forståelse for oss med små drivstofftanker, skriver Sanna Sarromaa. Foto: Line Møller

Debatt

Sanna Sarromaa: – Vår tid har kommet!

Vi lever i en støyende, ekstrovert verden som hemmer en betydelig del av oss, slo Susan Cain fast for noen år siden med sin bestselgende bok «Quiet». Så kom coronaen og endret gamet. Verden tilhører oss introverte nå.29. mars

Først en viktig påminnelse: Å være introvert betyr ikke at man har dårlige sosiale ferdigheter eller at man misliker mennesker. Det betyr simpelthen at sosial interaksjon med andre mennesker ikke gir energi, men heller bruker den opp. Ekstroverte mennesker henter seg inn i selskap med andre, introverte mennesker henter seg inn i ensomhet.

Når en introvert er sammen med venner, også gode og nære, trenger hen gjerne ekstra tid alene etterpå, til å hente seg inn og for å fungere som et menneske. Det handler ikke om at vi er hjerte- eller hensynsløse. Det handler om at vårt drivstoff tar slutt. Dette er noe ekstroverte ofte ikke forstår fordi de ikke ser det. Vi velger ikke å ha så små drivstofftanker.

Jeg forstod dette trekket hos meg selv på alvor da jeg fikk barn og ble tvunget til å være sammen med mange mennesker store deler av dagen. Jeg fikk tre etterlengtede og høyt ønskede barn i løpet av veldig kort tid – og jeg gikk fra å være ganske mye alene til å være i andres selskap hele tiden.LES OGSÅ

Jeg husker fremdeles en krangel jeg hadde med barnas far mens vi begge var på permisjon samtidig. Han hadde invitert en felles kollega på besøk akkurat i det tidsrommet alle tre unger skulle sove. Han hadde tenkt, logisk nok, at det var stillest da. Jeg var helt underernært på det å kunne være alene på mine egne premisser og ville ikke være sosial i det eneste lille tidsrommet der jeg kunne trekke meg tilbake, være helt stille og kanskje lese litt uten andre mennesker og deres behov. Jeg ble sint på mannen min fordi han hadde vært så tankeløs.

Denne krangelen var egentlig ikke representativ, for jeg var sannelig gift med en annen introvert som stort sett hadde det samme behovet. I forbindelse med denne episoden artikulerte jeg imidlertid min personlighet for første gang: Jeg må være alene for å kunne fungere som menneske og mor. Jeg må! Ellers går jeg under.

På grunn av den lille drivstofftanken, har jeg i så stor grad som mulig holdt meg unna barselgrupper, organisert idrett, foreldremøter, lønningspils og til og med telefonsamtaler. Som introvert tisser jeg heller en beskjed i snøen og venter på svar enn ringer noen. For å slippe å snakke i telefon, har jeg ofte telefonen i flymodus.

Jeg har heller ikke varslingslyder på sosiale medier eller meldinger. Jo flere mennesker som er samlet, slik at det krever toveis kommunikasjon, dess mer sliten blir jeg. Jo mer sliten jeg blir, dess mer alenetid trenger jeg etterpå. De årene jeg har jobbet som lærer, har jeg alltid måttet legge meg med én gang jeg har kommet hjem. Hodet mitt har verket fordi det har vært så fullt på det tidspunktet. Som ansatt har jeg ofte skulket lunsjen – jeg har ikke klart å være sosial med kolleger den lille halve timen når jeg endelig har hatt mulighet til å fylle opp den lille drivstofftanken min. Alene.

Selvsagt har jeg, som de fleste andre introverte, prøvd å tilpasse meg de ekstrovertes verden. Jeg har ofte deltatt for ikke å svikte noen, først og fremst barna mine. Foreldreskap er nemlig veldig sosialt. Det er mye snakking, forhandling og samhandling knyttet til det. Man stiller opp på vegne av ungene på veldig mange steder fordi man føler at man må. Man representerer jo dem. Man begrenser sin egen særhet for at det ikke skal gå utover barnet.

Utallige ganger har jeg følt meg rar på barnehagens dugnader eller på skolens på 17. mai-arrangement. Ingenting av det som gjøres og sies faller naturlig. Jeg piner meg gjennom flere timer med såkalt sosialt samvær, men det føles som et selvmord. Man står der, pinlig klar over at man ikke klarer å møte de kravene som ligger for deltakelse. Det er så vanskelig.

Likevel, pliktskyldig møter man opp på det som man anser som et minimum, og så oppdager man at de andre har vært med på mye mer. De kjenner hverandre fra foreldrefester og felles ake-søndager. Deres prat går lett og uanstrengt, og hver gang ender jeg opp med å føle meg som en tulling fordi jeg ikke er fra deres verden.LES OGSÅ

Vi er ikke mange i dagens Norge, men vi finnes

En småbarnsmor får ofte råd og veiledning fra mange retninger, men ofte tar disse rådene utgangspunkt i utadvendthet. Da jeg var hjemme med mine babyer, savnet jeg ikke voksenkontakt. Jeg savnet ikke å «komme meg ut litt», som det heter. Jeg savnet egentlig bare det å være hjemme alene. Jeg lengtet ikke etter fester, reiser eller kinobesøk. Jeg ville bare pusle med mitt i fred og ro. Veldig ofte blir dette behovet tolket som egoisme, til og med depresjon eller dårlig morskap. Men det er noe biologisk grunnleggende – akkurat slik som ekstroverte som nå nesten ikke får puste fordi de ikke kan treffe folk. 

Sosial distanse betyr ikke emosjonell distanse. Også jeg er glad i mennesker, bare i mindre og mer avgrensede doser. Min måte å være sosial og introvert på har alltid vært å skrive brev – også innen det samme postnummeret. Brevskriving er jo, som Lord Byron visst har sagt, en fin måte å kombinere ensomhet med godt selskap. I tillegg kan man porsjonere tiden selv. Gjester som kommer på besøk kan man ikke kaste ut etter en time, men et brev kan gjerne vente flere dager på å bli fullført.

Da coronaen kom, var det en slags jubel hos folk som meg. Sosiale medier fylte seg opp med introvert-memer. Endelig var det vår tid! 

Verden, som vi kjente den frem til nå, hadde fungert på de ekstrovertes premisser. Åpne kontorlandskap, gruppearbeid på skolen, folkemøter og alt maset om viktigheten av å være sosial var ekstrovertes oppfinnelser. Endelig var det våre premisser som slo inn: bli hjemme, pusle med ditt og for all del ikke møt noen. Så å si alt som forutsatte kommunikasjon ansikt til ansikt ble forbudt eller kraftig begrenset. Det var jo slik vi introverte hadde levd livet vårt før coronaen også, i hvert fall den lille delen vi selv hadde kunnet styre. 

Coronaen tvang plutselig de ekstroverte til å leve i en verden der premissene ikke lenger var satt av dem selv. Vi har nå fått en tilværelse der man har tid og rom til å bli oppslukt av sin egen lille verden. Vi vender oss innover. Det har jo alltid vært de introvertes styrke.

Vi vet ingenting om hvordan livet blir etter coronaen, men et hyggelig biprodukt kan være økt forståelse for oss med små drivstofftanker. Og hvem vet, kanskje blir noen av de nye premissene gjeldende i fremtiden også? Kanskje går vi mot en litt mer innadvendt, stillere, verden? Det er lov å håpe.

Svært følsom person problemer

Her har jeg da brukt google sin oversetter, og det kan jo bli litt morsomt til tider 😀

1. Høye lyder

Konserter, kinoer og til og med musikken i dine egne hodetelefoner kan være høy . Selv om ingen liker å få øretrommene til å bli sprengt, kan høye lyder føles som et fullstendig angrep på sansene for svært følsomme mennesker. Problemet blir verre når du ikke har noen måte å kontrollere volumet – og når andre mennesker ikke virker plaget av det i det hele tatt, føler du deg som den «vanskelige».

2. Liten søvn = faen

HSP eller ikke, livet kan være slitsomt, og vi føler oss alle utslitte fra tid til annen. På grunn av deres dybde i behandlingen kan HSP-er imidlertid trenge mer søvn enn andre. Når de ikke får den søvnen, savner de en viktig mulighet til å hvile og tilbakestille sansene sine. For HSP kan det å løpe på lite lukkede øyne føles som selve definisjonen av helvete – hver mindre irritasjon og ulempe blir fanget opp eksponentielt.

3. Følelsesmessig utmattelse

Er ektefellen din stresset? Plutselig føler du deg også stresset. Er bestevennen din trist? Du føler deg trist også – selv om dagen din gikk bra. Mange svært følsomme mennesker absorberer andres følelser . I stedet for bare å føle  hva noen føler, føler de det faktisk selv . Og hva er mer følelsesmessig utmattende enn å bære egne følelser, pluss andres?

4. Å ha en sterk, uforklarlig reaksjon på både vold og skjønnhet

Ingen elsker vold og grusomhet, men HSP-er avskyer det absolutt . Å se en skummel eller skummel film kan få dem til å føle seg fysisk syke. Tilsvarende kan det hende at de ikke kan se eller lese show eller bøker om visse utløsende emner (som dyremishandling eller andre lignende brutale handlinger).

Men det motsatte er sant også. HSP-er har ofte veldig sterke positive reaksjoner på kunst. Det kan føre til at de blir til tårer og lar dem tenke på arbeidet i flere dager. Hvis du er en HSP, kan du lure på hvorfor andre mennesker ikke reagerer på kunst og skjønnhet som du gjør. Det kan være lurt å snakke om reaksjonene dine, men det gjør du ikke, fordi du vet at andre ikke vil se det på samme måte som du gjør – og dette føles isolerende.

5. Overanalysere hvert lite ord og gest

Høysensitive mennesker merker små ting som andre savner. Mange  små ting, spesielt når det gjelder andre mennesker. De legger merke til når andres stemme ikke stemmer overens med ordene deres. De legger merke til at noen ikke møter øynene når de svarer på et spørsmål. Og de kan synes at de er plagsomme over samspillet etterpå, spesielt hvis de mistenker at den andre personen ikke var helt ærlig, eller verre, er opprørt over dem.

6. Ikke sosialisere slik folk gjør

For mange mennesker er det du gjør for moro skyld, å gå på bar, fest eller slappe av med en stor gruppe mennesker. Men for HSP-er kan det ganske enkelt være for mye å tilbringe en lengre periode i et støyende, overfylt miljø. Spesielt i de yngre årene kan dette begrense alternativene dine for sosialt samvær – og få deg til å føle deg som den rare.

7. Du kan ikke lett børste ting av

Noen gir en urovekkende eller rå vits, og alle ler, men du. Selv om det “bare er en vits”, kan det hende du har vanskelig for å pusse den av. For HSP-er er urettferdighet og grusomhet ingen latterlige forhold.

8. Ferier kan være alt annet enn avslappende

Ferier er ment å være avslappende, ikke sant? For mange mennesker er de det, men for HSP-er, noen ganger “små” ting – som å sove i en annen seng og navigere i et nytt miljø – som får dem til å ønske at de var hjemme.

9. Blir skikkelig hangry

Vi får alle «hangry» fra tid til annen (sultne + sinte), men for HSP-er kan denne følelsen av irritabilitet være enda mer ekstrem. I følge Dr. Aron har HSP-er en tendens til å være mer følsomme enn ikke-HSP-er for fall og pigger i blodsukkernivået.

10. Når noen hever stemmen mot deg

For svært følsomme mennesker betyr ord virkelig betydning. Tone of voice betyr noe. Og for dem er det lite verre enn å vite at noen er sinte på dem. Hvis du er en HSP, kan noen som hever stemmen mot deg – spesielt noen i nærheten av deg – føles som et slag mot tarmen. På samme måte kan du som barn ha grått i det øyeblikket en forelder eller lærer kjeftet på deg. (Eller i klasserommet følte du deg skyldig da læreren kjeftet på andre elever, selv om du ikke hadde noe med problemet å gjøre!)

Liker du det du leser? Få vårt nyhetsbrev bare for HSP-er. Én e-post, hver fredag. Abonner her .

11. Tidspress forårsaker alvorlig nød

Ingen liker å haste rundt; det gjør oss slurvete og skaper stress. Men for svært følsomme mennesker kan tidspress forårsake alvorlig angst. Å måtte gjøre noe raskt, som å sjekke ut tusen ting på en oppgaveliste, eller bare løpe for sent til en avtale, kan gjøre HSP-er ganske knust. I følge Dr. Aron påvirker alle  typer stimulering, inkludert tidspress, HSP-er mer.

12. Å si ja når du vil si nei

HSP-er er veldig empatiske og klar over andres følelser. Selv om dette er beundringsverdig, kan sensitive mennesker falle i felleren av å være behagelige, gå på akkord med for raskt, eller si ja til en forespørsel, selv om det koster dem mye.

13. Selv positive endringer har sin ulempe

Endring kan være vanskelig for noen, men det kan være spesielt utfordrende for HSP-er som finner stor komfort i rutinen (rutine er langt mindre stimulerende enn noe nytt). Så til og med gode endringer, som en jobbopprykk eller et nytt forhold, kan føre til stress. Dette kan forvirre sine venner og familie, som ikke forstår hvorfor de ikke kjører «høyt» for den nyvunne flaks eller suksess. Men for HSP-er, kan disse følelsene av spenning  være overvurderende i seg selv! Svært følsomme mennesker trenger vanligvis ekstra tid til å tilpasse seg endringer – også positive.